Moren min sier alltid “vi skal alle den veien – vi får håpe at det går fort”. Men det er aldri så trøstende å høre.
Fra tidlig julestemning til døden. Ikke spør meg hvorfor, det er bare sånn jeg er. Tankene surrer døgnet rundt. Jeg er redd for å dø og har dødsangst. Og jeg vet jeg ikke er alene. Noen vil synes det er uvanlig for “en så ung” person å fundere så mye på døden, og heller bruke tiden sin på livet når en først har det. Det er jeg helt enig i, men det er vanskelig når man blir påminnet døden hele tiden. For eksempel er det per dags dato 1,14 millioner mennesker på kloden som har dødd av covid-19. Og det blir vi minnet på hele, jæ*** tida.
Vi nærmer oss slutten av året og den 2.november feirer meksikanerne Dia De los Muertos (de dødes dag). Høytiden feirer nemlig at de dødes sjeler er kommet tilbake til jorden for at bli æret av de levende med alle de tingene de satte pris på mens de var i live. Hele feiringen starter den 31.oktober. Familier minnes sine avdøde barn den 1.november og avslutningsvis, minnes de eldre den 2.november. Feiringen foregår på familiens gravsted, hvor de samles og spiser avdødes livrett, samt deler gode minner om vedkommende.
Jeg så nylig en kort dokumentar “End game” på Netflix. Den handlet om kreftrammede mennesker i forskjellige situasjoner, som alle har veldig kort tid igjen å leve. De blir intervjuet fordi de alle har forskjellige måter å takle det som venter. Noen søker seg til religion, andre vender seg til nære og kjære.
Hvorfor er jeg redd? Jeg hater å miste kontrollen. Er døden helt naturlig? Ja. Skal alle vi dø? Absolutt. Bør vi være redd? Både ja og nei. Det jeg frykter mest er å ligge på dødsleie og ikke ha hatt nok tid. Tid til å leve livet fullt. Det andre er hvorvidt døden er smertefull. Jeg har slitt med helsa gjennom oppveksten og her om dagen regna jeg sammen hvor mange ganger jeg har kollapset og besvimt i løpet av livet. 18 ganger har jeg blitt lagt inn på sykehuset pga. besvimelsene. Og det har vært intense besvimelser med kramper. Det jeg naturligvis husker fra det, er sekundene rett før og det svarte “rommet” som følger etter. Helt svart. Er det slik døden vil være? Da gruer jeg meg enda mer…
Forskjellige religioner vil si “nei, slik vil den ikke være.” Kristendommen sier vi havner enten i himmelen eller helvete avhengig av troen vår og handlingene våre – andre tror at når vi dør, sover vi i vente på at Jesus skal komme tilbake. Kristne gravlegges. Jødedommen mener at sjelen vår er lånt, og når vi dør returnerer den til Gud. Og ved å begrave kroppen, gir vi den tilbake. Buddhismen forteller at kroppen dør, men sinnet går videre. Kroppen betyr ingenting, for nå handler det om sinnets gjenfødelse i en ny kropp. Hvilken kropp, avhenger av antall gode og dårlige handlinger i tidligere liv (karma). Buddhister kremeres. Islam sier at Gud gir deg liv og tar det tilbake på et bestemt tidspunkt, for så å holde deg ventende til dommedagen. Da havner du enten i himmelen eller helvete, avhengig av din tro og handlinger. Muslimer begraves. Hinduismen tror ikke på himmel eller helvete, men at sjelen returneres for en “pustepause”, før den reinkarneres i en ny kropp. Dette avhenger også av karma. Hinduer kremeres. Det er fint at det finnes forskjellige meninger om hva som vil skje med oss etter døden, men det roer ikke tankene mine noe.
Death is not the opposite of life, but a part of it.
Haruki Murakami
Familien min er ikke religiøs på noen måte. Vi tror heller på at alle har en form for energi, en sjel, som skal returnere til hvor den først kom fra. Og vi er åpen for at det er et liv etter døden, men ikke en himmel eller helvete. Selv tror jeg man skaper sin egen versjon av the afterlife. Med gode minner, steder og sjeler fra livet man har levd. Og jeg håper det er sant. Siden jeg var barn trodde jeg alltid at de døde satt på skyene og ventet på oss. Så da jeg var tre år gammel, døde lillesøsteren min i magen. Jeg husker ingenting fra det, annet enn at jeg flere år senere prøvde å se etter henne i skyene da vi satt på fly.
Jeg har diskutert døden med mange. Og det har kommet mange gode innspill. Jeg tror det beste innspillet har vært at innen kroppen skal dø, slutter overlevelsesinstinktet å jobbe og kroppen gjør seg klar til å skru seg av. Med andre ord, frykten for å dø forsvinner og man aksepterer det som kommer, idet det kommer. Og det hørtes ganske fint ut. For er det jo noe kroppen kan, er det å dø.
Jeg husker i 2011 da Apple-grunnlegger Steve Jobs døde av kreft. Og kort tid etter publiserte media hans aller siste ord: “OH WOW. OH WOW. OH WOW.” Det er vel det mest trøstende jeg har lest noensinne.
Men døden er nok bare det ene vi ikke kan- og aldri vil kunne svare på.